Slik kan jobben være en støtte når livet er vanskelig

• Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter.

Takk til Per Øistein Kivijärvi for hans åpenhet om å miste arbeidskamerater i selvmord. Som hovedtillitsvalgt tar han til orde for mer kunnskap om psykisk helse på arbeidsplassen og mener verneombudene kan gjøre en viktig jobb med å forebygge.

Videre skriver Kivijärvi at det var ingen som hadde skjønt hvor alvorlig det egentlig sto til med kameraten. Selvmordet skjedde uten forvarsel.

Les mer:

Vil ha verne­ombudene inn i selvmords­forebygging

– Det var ingen som så det komme.
To ganger har Per Øistein Kivijärvi opplevd å miste arbeidskamerater i selvmord. Som hovedtillitsvalgt tar han til orde for mer kunnskap om psykisk helse på arbeidsplassen.

Å bygge åpenhetskultur

I Akan kompetansesenter snakker vi daglig med både ledere og ansatte som ønsker hjelp til å bygge en åpenhetskultur på arbeidsplassen, der det er full aksept for å snakke om vanskelig ting.

Problemer knyttet til rusmiddelbruk, spill og psykisk uhelse er fortsatt svært stigmatisert og skambelagt å snakke om på jobben. En av årsakene til det er frykt for konsekvenser.

Og frykten slår begge veier – både for den ansatte som er redd for hva som vil skje med jobben, men også for leder som ikke er trygg på å ta samtaler ved en bekymring. For tanken om å ta feil, eller gjøre vondt verre hindrer oss i å ta bekymringssamtaler tidlig.

Hjernen vår er programmert til å unngå fare, den vil helst vekk fra smerte og heller søke glede. Men ubehagelige ting forsvinner ikke selv om vi later som at de ikke er der. Da er det ikke så rart at vi utsetter, eller til og med unngår helt, å ta samtaler som vi gruer oss for.

Men det er nettopp de samtalene vi gruer oss for å ta, de vi tror kan bli ubehagelige, vi må ta. Det er de samtalene som gir mulighet til å skape endringer. For tenk på alternativet! Hva signaliserer vi hvis vi ikke tar opp det vi ser av endringer hos den andre? Er ikke det et tegn på at vi ikke bryr oss om hvordan vedkommende har det?

Arbeidsplassen som døråpner til behandling

Å ha noen ressurspersoner på arbeidsplassen og ledere som tør å reagere på det de ser av endringer hos medarbeidere kan være en døråpner til hjelpeapparatet. Ledere som er trygge til å ta samtaler på et tidlig tidspunkt når de ser at noe ikke er som det skal med en ansatt, kan være det som skal til for at medarbeideren søker hjelp.

Når vi veileder ledere før de skal ta samtaler er det med en visshet om at de verken skal definere problemet, stille diagnose eller bli terapeuter – men fortelle det de observerer, slik at den ansatte kan søke hjelp hos profesjonelle. 

Arbeidsplassen blir en viktig støtte i behandlingsprosessen, en slags co-terapeut.

Verneombudets blikk

Psykisk helse og Akan-arbeid bør være en del av opplæring for verneombud og tillitsvalgte, da de har et eget blikk på helse, sikkerhet og psykososialt arbeidsmiljø. 

Det kan være lettere for ansatte å snakke med kollegaene sine enn leder. Og det vil være lettere for kollegaer å hjelpe til dersom de er informert om hva arbeidsplassen kan tilby.

For vi må aldri undervurdere effekten av å ha en jobb der vi blir anerkjent og akseptert for den vi er, og det vi gjør. Å ha en jobb betyr struktur og rutiner i hverdagen, i tillegg til mestringsopplevelse, sosialt nettverk og identitet. For noen blir frykten for å miste alt dette den største motivasjonsfaktoren for å søke hjelp og behandling.

Arbeidsplassen er en kraftfull arena for å skape endring. Det å bli sett og fulgt opp jevnlig, bidrar til forutsigbarhet og trygghet. Ikke minst kan de som ser deg hver dag fange opp eventuelle hendelser som fører til tilbakefall, og dermed avverge og hjelpe til dersom det skjer. Arbeidsplassen er også en rekrutterer inn til behandling.

Jobben er det siste som ryker

Styrken i Akan-modellen som Kivijärvi referer til, er at den bygger på samarbeid mellom ledelse og ansatte. Den bygger på en gjensidig enighet om at arbeidsplassen er et sted der vi kan oppdage, hjelpe og følge opp ansatte som trenger det. 

Men det krever kunnskap og mot hos begge parter for å bygge en åpenhetskultur. Et trygt arbeidsmiljø med gode kollegaer er for mange mer terapeutisk enn behandling. Det gir oss ikke bare økonomisk trygghet og frihet, men identitet, mestring og sosial tilhørighet. Det er derfor vi så ofte hører at «jobben er det siste som ryker». 

Vi er med andre ord villig til å gjøre mye for å beholde jobben. Derfor holder vi også alkohol-, rus- og spilleproblemer hemmelig, i frykt for konsekvensene. Da svarer vi «det går bra» når kollegaen vår spør, fordi vi er usikre på konsekvensene av åpenhet.

Det er annerledes med jobben, leder og kollegas rolle enn det er i privatlivet med familie og venner. Kontrakten er formell, vi må forholde oss til regler, roller og ansvar. Og bryter du kontrakten får det konsekvenser. 

Med venner og familie er det andre dimensjoner som spiller inn. Der er vi mer emosjonelt engasjert og de følelsesmessige båndene gjør at vi bærer over med mer i lengre tid. Samtidig blir tilbakemeldinger fra foreldre eller ektefeller opplevd som mas, og trusler om konsekvenser fungerer ikke på samme måte som på jobben.

De mest lojale ansatte

Det handler om å gi mennesker muligheter, men da må arbeidsplassen kjenne mulighetsrommet og formidle det. God personalhåndtering er også godt forebyggende arbeid. Det gir signaler til andre om at her får man en sjanse til, som igjen fører til åpenhet i et arbeidsmiljø. Ansatte som får en ny sjanse og støtte via jobben sin til å komme ut av en vanskelig situasjon, blir gjerne de mest lojale arbeidstakerne du har.

***

Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et innlegg og send det til redaksjonen@hmsmagasinet.no