– Visst kan menn snakke om følelser

Lokalet summer av samtidige samtaler over et lydspor av Chet Bakers skjøre trompettoner, bare avbrudd melkesteamerens brå hyl. Lyden kan minne om en skipsfløyte, men dette miljøet er langt fra maritimt. Vi er på Gravdahls kombinerte kafe og bokhandel i Hamar – det hyggeligste og tryggeste stedet du kan tilbringe en formiddag med gangavstand til Mjøsa, uansett foretrukken side av innsjøen.

Foran meg sitter en 58 år gammel bergenser. Det er først når samtalen er over etter et par timer at Paul Smines forteller meg om ubehaget han føler ved å sitte slik med ryggen mot rommet, enda han bare har en fredelig gruppe pensjonister fra Hedemarken bak seg. Han har lært seg å leve med det, men ubehaget er alltid der. Marerittene også, som har fulgt ham kronisk hver natt siden den gangen i 1992.

Gissel på Balkan

Krigen raste i det tidligere Jugoslavia. Paul Smines var i Kroatia der han tjenestegjorde i FN-styrkene som ambulansesjåfør ved fronten mot Serbia. En dag ble han tatt til fange, sammen med en nederlandsk soldat og en annen nordmann.

– Vi ble truet med våpen og behandlet røft. Det var veldig tydelig at vi skulle henrettes. Ingen brydde seg om Genèvekonvensjonen i den konflikten. Rett før vi ble tatt, hadde serbiske paramilitære tatt seg inn på et sykehus. De gikk fra seng til seng og likviderte alle med kroatiske navn, forteller han.

For deg som brenner for godt arbeidsmiljø

Velkommen til HMS-magasinet – Norges eneste uavhengige fagmedium om arbeidsmiljø. Bli abonnent for å få tilgang til alt innhold. Klikk her for å abonnere.

Det er Vucovar-massakren han sikter til. Den kostet minst 200 menneskeliv.

Den andre nordmannen klarte å stikke av og komme seg tilbake til FN-basen der han slo alarm. Den kaprede FN-bilen ble funnet, og etter forhandlinger ble Paul og nederlenderen løslatt.

Dette var verken første eller siste gang Paul befant seg i en krigssone. Men denne hendelsen gjorde noe helt grunnleggende med ham som han ikke satte ord på – langt mindre fikk hjelp til å håndtere – før mange år etter.

Vi kommer tilbake til hvilke følger hendelsen fikk, men først vil Paul Smines fortelle om livet sitt. Han mener det er nødvendig for å forstå hvorfor han tenker som han gjør om menneskenaturen og måten vi kommuniserer med hverandre på – både privat og på jobben.

Gategutten ble «Doc»

De første årene av barndommen bodde han i Marken, midt i sentrum av Bergen.

– Faren min var sjømann og mye borte. Jeg hadde dysleksi, noe var forbundet med å være dum og lat den gangen. Jeg ble en sårbar gategutt, forteller han.

Som niåring flyttet familien til den nybygde drabantbyen Loddefjord, den gangen et oppsamlingssted for folk med bagasje uten at de skulle noe sted.

– Det var på mange måter en røff oppvekst, men alle hadde jo det i Loddefjord på den tiden, sier han.

Han utdannet seg til skipsmekaniker fordi han ville bli sjømann som faren. Men det var i militærtjenesten at unge Smines opplevde et livsforvandlende vendepunkt.

– For første gang opplevde jeg mestring. Jeg fikk mestringsfølelse av alt jeg gjorde, forteller han.

Og det var særlig akuttmedisin som fenget. Gjennom Forsvaret utdannet han seg til ambulansesjåfør, og etter førstegangstjenesten dro han til Libanon som sanitetsmann.

Enda et mestringskick. Han var eneste medisinske personell ved to sykestuer for sivile i to landsbyer. Det var der han fikk tilnavnet «Doc», tross en nokså beskjeden formell skolemedisinsk skolering.

– Jeg håndterte alt fra fødsler, skader og død. Jeg gikk veldig inn i det. Da jeg kom hjem fra Libanon, begynte jeg som ambulansesjåfør på Askøy. Men jeg ville hele tiden ut igjen. Jeg ville jobbe i et konfliktområde, forteller han.

Dermed dro han tilbake til Libanon. Da den første Gulfkrigen brøt ut i 1991, var Paul på et feltsykehus i Saudi-Arabia. Etter oppholdet i Kroatia, der han ble bortført, tjenestegjorde han i Makedonia og Bosnia.

Først da han skulle bli far for tredje gang i 1995, innså han at han måtte finn en jobb i Norge. Etter en periode med sikkerhetsopplæring av folk i oljebransjen, ble han stasjonssjef ved ambulansetjenesten i Måløy.

Innhentet av PTSD

Det var da – i 2000 – at bortføringen i Kroatia innhentet ham.

– Den vinteren ble jeg så deprimert at jeg prøvde å ta livet mitt. Det var veldig mørkt, forteller Paul.

Nederlenderen som var blitt bortført sammen med ham, hadde vært i det samme mørket. Han endte med å ta livet sitt noen år tidligere.

Etter et sykehusopphold oppdaget Paul Smines to ting: At helsevesenet den gangen hadde veldig lite kunnskap om PTSD – post-traumatisk stresslidelse. Og at han som veteran fra internasjonale operasjoner hadde få rettigheter når han søkte psykisk helsehjelp.

Det opplevdes som en urett, og Paul ville ikke finne seg i det. Han gikk til erstatningssak mot Forsvaret og Statens pensjonskasse og vant fram, og han tok initiativ til å starte det som i dag er Veteranforbundet Siops – en frivillig organisasjon som hjelper mennesker som sliter etter utenlandstjeneste.

Innsatsen bidro til lovendringer som gir Forsvaret plikt til å følge opp veteranenes psykiske helse, og som gir veteraner rett til erstatning.

– Fordi jeg løftet fram saken i media, var det mange veteranfamilier som kontaktet meg. Samtidig jobbet jeg for å finne fotfeste og min plass i livet. Det ble min behandling å hjelpe andre, sier Paul Smines.

Katastrofer som selvmedisinering

Han beholdt fotfestet helt januar 2013. Da døde sønnen hans i en overdose. Den tidligere sanitetsmannen og krigsveteranen reagerte først som han pleide å gjøre.

– Hver gang jeg har fått problemer i livet, har jeg valgt å reise til et krigs- eller katastrofeområde. Jeg søker meg til steder der belastningen er så stor at jeg ikke har rom til å tenke på mine egne problemer, enten det har vært flom i USA, orkan på Haiti eller arbeid med syriske flyktninger i Sør-Libanon. Dette er jeg blitt veldig bevisst på de senere årene. Det er en egenmedisinering som er i slekt med overtrening, overspising og basehopping. Det dreier seg om å belønne seg selv, få en lykkefølelse. Og det kan være tilfeldig hva det er. Andre går på treningssenter, i fjellet eller drikker for mye.

Men denne gangen søkte ikke Paul Smines ut til krig og katastrofe. Han søkte hjelp i stedet, prøvde å bryte sitt eget mønster. Men hjelpeapparatet nølte; de mente han var for skadet – i utgangspunktet.

– Men det jeg trengte da jeg hadde mistet en sønn, var det samme som alle andre trenger i en slik situasjon.

Igjen ble det Pauls medisin å hjelpe andre, i flere roller og sammenhenger, blant annet som daglig leder for Selvhjelp Norge Innlandet og styreleder i Norsk Selvhjelpsforum. Engasjementet for veteraner – som ham selv – ble utvidet til å arbeide for å sikre psykososial støtte til etterlatte fra narkotikarelaterte dødsfall – som ham selv.

Fergemann for de døde

I starten av fullskalakrigen i Ukraina, var han i Polen for å lede Europas største transittsenter for flyktninger. En periode bodde han i Kyiv for å bygge opp et psykologisk hjelpeapparat for skadde veteraner.

Hans siste krigsnære prosjekt har vært å reise som kurér med levningene etter ukrainske flyktninger som har endt sine dager i Norge – noen av sykdom, noen av alderdom og noen for egen hånd. 

Dokumentarfilmen «Fergemannen» handler om disse oppdragene der Paul har kjørt med urner og kister til pårørende for at de skal få en begravelse i ukrainsk jord.

– Jeg liker å gjøre slike ting. Det er veldig givende å få lov til å være den som leverer en kiste eller en urne. Vi vestlendinger er vant til å miste folk på havet, og jeg har mistet et barn selv. Jeg vet noe om hvor viktig seremonien er for å komme videre i sorgprosessen, å ha en grav å gå til, simpelthen.

Som foredragsholder og rådgiver har Paul Smines brukt erfaringene sine fra krigssoner, interessekamp for veteraner og pårørendearbeid aktivt. I 25 år har han reist rundt med showet «Menn, motorsykler og kunsten å vise følelser», som handler om menns følelsesspråk. Han har jobbet som samtalepartner og parterapeut, og har også ti års fartstid som rådgiver for Forsvarets etterretningshøgskole om det å overleve gisselsituasjoner.

Det undervurderte verneombudet

Nå tar han fatt på et nytt kapittel. Paul Smines skal bemanne Arbeidsmiljøsenterets kontor i hjembyen Bergen.

En viktig del av jobben blir å utruste verneombud og AMU-representanter gjennom kurs og rådgivning, slik at de kan fylle vervene sine på en god måte – ikke minst når det gjelder relasjoner, emosjonelle krav og psykososialt arbeidsmiljø.

– Jeg har ikke alle svarene, men jeg kan noe om menneskelig kommunikasjon og hvordan vi forholder oss til hverandre, sier han.

Å utruste verneombud oppleves viktig og meningsfullt.

– Verneombudet er en veldig undervurdert del av arbeidslivet. Det er viktig at vervet bekles av folk som våger å ta plass, samtidig som det er noen alle i virksomheten kan snakke med. I ytterste konsekvens kan jo et verneombud stenge ned en oljeplattform og evakuere flere hundre mennesker. Da må du våge å ta avgjørelser og stå i ubehag med kritikk fra både ledelse og medarbeidere. Fordi det er så viktig, er det betenkelig når verneombud bare blir utpekt fordi ingen vil påta seg vervet.

Følelser er ikke feminint

Det siste året har HMS-magasinet publisert flere artikler som viser hvordan særlig mannsdominerte arbeidsplasser har mye å gå på for å løfte de emosjonelle sidene ved arbeidsmiljøet og kommunisere bedre.

Paul Smines mener det er alt annet enn en naturlov at menn ikke skal kunne snakke om følelser og viser til den tyske 1800-tallsfilosofen Friedrich Nietzsche, som hevdet at kvinner manglet menns kapasitet for vennskap. Fra antikken til romantikken har sterke følelser vært en selvsagt del av det mannlige registeret. Nå skal det liksom være noe feminint. Smines tror den industrielle revolusjonen må ta en stor del av ansvaret for at synet på maskulinitet ble fordrevet fra ånd til materie – fra vennskap til arbeidskraft.

– Jeg tror det det har vært bekvemt ikke å snakke om følelser i mannsdominerte yrker. Det er lettere å snakke om vernebriller og vernesko enn hvordan de som har verneskoene på, faktisk har det. Samtidig har det unektelig vært nødvendig å snakke om verneutstyr; det har vært et stort behov for å skape tryggere arbeidsplasser.

Men noe er i endring. HMS-magasinet skrev i fjor om hvordan LO-forbundet Styrke arbeider for større åpenhet om psykisk helse på industriarbeidsplasser, etter at mange har opplevd at arbeidskamerater har tatt sitt eget liv – tilsynelatende uten forvarsel.

Smines ønsker åpenhet velkommen. Men den krever innsikt og klokskap for å tas imot.

–Det nytter ikke å skille mellom jobb og privatliv når vi snakker om psykisk helse. Skjer det noe med deg i hjemme – som et samlivsbrudd eller økonomiske problemer – har du med deg bekymringene på jobben. Vi må ut av silotenkningen, sier han.

Menn er sterkt overrepresentert i selvmordsstatistikken. Smines mener det er nyttig at vi minner oss selv om at heller ikke det er en naturlov.

– Andre steder er det flest kvinner som tar sitt eget liv, ofte som resultat av tvangsekteskap og undertrykkelse. Det forteller meg at vi må se på samfunnsstrukturene for å finne ut hvorfor menn føler at livet er så tungt at de ikke vil leve lenger. Vi ser at mange menn ikke finner plassen sin, og at det behovet for å snakke om følelsene blir undertrykt, sier han.

Lov å grine på kontoret

Smines insisterer på at å gå på jobb ofte er en mye bedre medisin mot psykiske plager enn å sitte hjemme og være sykmeldt. Han er kritisk til løstsittende sykmeldinger som skrives ut uten at legene egentlig har hatt mulighet til å sette seg godt nok inn i pasientenes situasjon.

– Jeg er ikke prinsipielt imot sykemeldinger, men de må brukes riktig. Men legene er presset på tid. Når pasienten sier at de trenger noen dager hjemme, så får de det. Jeg mener den største feilen vi gjør, er å gi folk med depresjon «lov» til å isolere seg. Det kan gjøre vondt verre. Da er det ofte bedre å legge til rette på arbeidsplassen. Du må gjerne sitte og grine på kontoret, men du skal dit hver dag.

Men for at arbeidsplassen skal kunne hjelpe, må den både ha tid, ressurser og kunnskap.

– Arbeidsplassen kan hjelpe hvis noen har tid til å sette seg ned for å lytte, og ikke minst: tåle det du sier. Et godt verneombud kan fungere i en slik rolle. men da må verneombud få den tryggheten. Et samtalekurs vil gi en kjempefordel, sier Paul.

Fordelen med verneombudet er den nøytrale posisjonen i hierarkiet; dette er ikke en sjef som ser på klokken eller har forventninger om produksjon.

– Ta en god samtale, en kopp kaffe og lytt. Du skal ikke stille diagnoser, og du skal ikke stille vanskelige spørsmål. For det er ikke sikker at den du snakker med vet svaret. Da må vi ikke tvinge fram svar, men heller lytte for å kunne hjelpe den andre til å se løsninger.

Gjenoppbygge tryggheten

Noen ganger er de mentale utfordringene skapt på jobben. Det finnes arbeidstakere som lever med følgene av å ha opplevd å ha vært i akutt livsfare, for eksempel knyttet til alvorlige arbeidsulykker. Noen av dem vil være rammet av post-traumatisk stresslidelse, slik Paul Smines selv er etter kidnappingen i Kroatia på 1990-tallet.

– De fleste som opplever veldig traumatiske hendelser, vil få en mental reaksjon. For mange er det første gang det første gang de opplever noe sånt; det er helt nytt for dem. Derfor er det viktig å hjelpe dem å lande riktig med debrief og psykologisk oppfølging i etterkant. Men dessverre er det ofte slik at arbeidsgivere hiver dem over til bedriftshelsetjenesten, sier Smines.

Han understreker at det hjelpen må settes inn nær den traumatiserende hendelsen – ikke bare i tid, men også fysisk.

– Det er mye bedre å gjenoppbygge tryggheten på arbeidsplassen enn å sende noen hjem med sykmelding. Om det eneste du forbinder med arbeidsplassen er at det var der skadet deg eller ble redd, blir det vanskeligere å komme tilbake. I stedet må personen hjelpes til å tenke at «ja, det var der jeg fikk vondt, men der er det også mye bra som jeg ønsker å komme tilbake til».

Smines er ikke i tvil om at det finnes mye ubehandlet PTSD i norsk arbeidsliv.

– Der hvor noen har opplevd en potensielt dødelig arbeidsulykke, er det potensial for PTSD, sier han.

En kropp i konstant beredskap

Selv om det i dag er vanlig i fagmiljøer å knytte PTSD også til langvarige belastninger fra for eksempel mobbing og trakassering, synes Smines det er mest hensiktsmessig og presist å forbeholde begrepet til følgene av å ha vært i akutt livsfare.

– Mobbing er forferdelig. Det kan virkelig ødelegge liv, men det gir deg ikke PTSD, slik jeg ser det. Langvarige konflikter gir deg slitasje over tid, men jeg mener det er noe annet. Du er ikke i akutt livsfare.

Derimot ser han at alvorlige og dramatiske arbeidsulykker har mange fellestrekk med det soldater kan oppleve – og som han selv har erfart. Og som han lever med.

– Kjennetegn kan være uro, skvettenhet for høye lyder. Søvnmangel og mareritt, noe jeg har hatt kronisk helt siden 90-tallet. Folk med PTSD føler stress når noen kommer mot oss bakfra og tar oss på skulderen. Mange blir deprimert fordi hendelsen har endret hele livet og de ikke klarer like mye som før. Om du har opplevd noe traumatisk, vil hjernen alltid slå alarm når noe kan minne om den situasjonen. Kroppen er alltid i beredskap – og det er veldig slitsomt. Mange vil derfor trekke seg unna, forklarer Smines.

Slike livstruende, alvorlige hendelser på jobben stjeler den grunnleggende følelsen av trygghet som vi alle trenger for å fungere som normalt. Det er et slikt tap av trygghet som får bankfunksjonærer til å slutte i jobben etter at de har opplevd et ran.

– For en arbeidsgiver er det viktigste å betrygge en arbeidstaker som har vært gjennom noe traumatisk. Da gjelder det å hjelpe personen til å innse at det som har skjedd ikke er deres skyld eller ansvar, sier Smines.

Gjenoppdag samtalen

Og i slike prosesser mener han verneombud er i posisjon til å spille en veldig viktig rolle – forutsatt at de har fått den treningen og opplæringen de trenger for å fylle den. Og det gjelder ikke bare verneombud. I en tid der samtalekultur og -kunst utarmes av digital kommunikasjon og såkalt sosiale mediers fremmedgjøring, trenger vi å lære på nytt hvordan vi snakker sammen.

– Arbeidsplassene bør gi rom for samtalegrupper. Sett dere ned i ring og snakk om hvordan dere har det akkurat nå, uten å være kritisk til arbeidsoppgaver, sjefen eller noe annet. Kommunikasjonen er ikke bare for å løse noe eller hjelpe noen. Samtalen har en egenverdi. Det er noe vi mennesker har holdt på med i hele vår utvikling, og så plutselig gjør vi det ikke lenger.

Paul Smines er i ferd med å pakke flyttelasset og reise hjem til Bergen for å ta fatt på neste kapittel – som Arbeidsmiljøsenterets representant. Han slår seg ned sentralt, nesten påfallende kort vei fra barndommens gate, Marken.