Det skjer nesten hver gang: Når en forskningsrapport setter kjemikalier på arbeidsplassen i sammenheng med farlige sykdommer, sås det straks tvil fra forskere som er betalt av industrien.
Syklusen er ganske forutsigbar og en direkte kopi av strategien fra tobakksindustrien. Faktisk jobber mange av forskerne som i sin tid sådde tvil om tobakkens skadevirkninger, i dag med å så tvil om en rekke andre industrielle produkter, melder det britiske Hazards magazine.
Magasinet omtaler i sin siste utgave en ny bok fra David Michaels, "Doubt is their product", som avslører industriens ulike taktikker for å beskytte sine giftige produkter.
Lang historie
Allerede på 1950-tallet påpekte forskere at røykere hadde langt større risiko enn andre for å få lungekreft. Dette ble raskt trukket i tvil gjennom utspekulerte pr-kampanjer fra sigarettindustrien.
På 1980-tallet begynte studiene å vise at røyking ikke bare tok livet av røykerne selv, men også familien og arbeidstakere på røykfylte arbeidsplasser. Tobakksindustrien svarte med å sette stadig flere forskere i sving med å hevde at studiene var feilaktige.
Med tiden utviklet det seg en hel industri av vitenskapelige rådgivere som spesialiserte seg på å forsvare produkter. Å så tvil har vist seg å fungere rimelig bra for å hindre innføring av offentlige innstramninger.
Utviklingen har, ifølge Michaels, gjentatt seg i bransje etter bransje, i år etter år. Enhver studie som kan tas til inntekt for offentlige reguleringer, blir trukket i tvil:
Dyreforsøk påstås ikke å være relevante, målinger av mennesker ikke representative og eksponeringsdata ikke pålitelige.
Et av nyeste områdene det sås tvil om, er debatten om klimaforandringene er menneskeskapte eller ei.
Selv om mye av media har lært seg å være skeptisk til fabrikkerte usikkerheter i klimadebatten, er de mye mindre oppmerksomme på produkter som truer helsen til arbeidstakere og forbrukere.
Opp gjennom tidene har det vært sådd tvil om en lang rekke kjemiske produkter, som asbest, benzenholdig bly, aromatiske aminer, beryllium, seksverdig krom og diacetyl.
Ifølge Michaels er det arbeidstakerne som må betale prisen når myndighetene lar de fabrikkerte forskningsrapportene stanse eller forsinke et nytt regelverk.
Vi kan ikke stole på forskere som er betalt av en fabrikk som forurenser eller lager farlige produkter, uansett hvor høy integritet disse måtte ha, mener han.
Offentlig ansvar
Han oppfordrer derfor fagforeninger, aktivister og miljøforkjempere til å kreve at myndighetene selv iverksetter studier med uavhengige forskere, ikke de som er kjøpt og betalt av dem som produserer farlige stoffer.
Målet er å redusere faren før vi ser at arbeidstakere blir syke eller miljøskadene oppstår.
Vi trenger ikke å være sikre for å handle. Det vi trenger, er å bruke den beste forskningen vi har, ikke kreve full sikkerhet der det uansett ikke eksisterer noe slikt.
