Omorganiseringer tærer på ansattes helse, eieres økonomi og brukeres tålmodighet. De øker også risikoen for sykefravær og utstøting fra yrkeslivet. Men gjennomføres skal de, koste hva det koste vil.
Omstillinger og fusjoner blir ofte oversolgt, som om de skulle være det reneste gullegget.
Et uvesen har fått det for seg at fusjoner, nedbemanning og omorganisering er løsningen på alle problemer, skriver Johnny Gimmestad i en kommentar i Aftenposten.
Det skal gjøre bedrifter mer lønnsomme, aksjonærer rikere og spare stat og kommune for store kostnader, må vite.
Men uvesenet bryr seg lite om motforestillinger fra engstelige medarbeidere eller betenkte brukere.
De fleste omstillinger feiler
Mastergradsstudent Eva Lokken ved BI fremhever at mellom 50 og 80 prosent av alle endringsinitiativ mislykkes, selv i de mest veldrevne virksomheter.
Forskerne Frode Skjeret og Lars Sørgard ved Samfunns- og næringslivsforskning peker på flere årsaker til at fusjonslysten brer seg.
Én av dem er rett og slett flokkmentalitet. En annen er at det for en sjef gir høyere status og høyere lønn å lede en stor, offensiv virksomhet enn en liten og defensiv. Derfor har sjefene en egeninteresse i å sluke sine nærmeste konkurrenter.
Iblant får eiere og andre involverte altfor optimistiske analyser av hvor bra dette skal gå. Det skapes skyhøye forventninger (men med tilsvarende fallhøyde). Men det kan også gi medarbeiderne en følelse av at alt som ble gjort tidligere, var feil.
Stordrift kan gi rovdrift
For like systematisk som lederne overdriver fordelene, underslår de gjerne risikomomentene, påpeker Skjeret og Sørgard.
Hvem gidder å bry seg med å snakke om stordriftskostnader? Og hva skjer med farene for redusert produktivitet, tap av nøkkelpersonell og verdifulle mellomledere, for ikke å snakke om alle overgangskostnadene som må til når nye, store strukturerer skal bygges opp?
Gir fravær og uførhet
"
De personlige følgene kan bli meget alvorlige.
Professor Mari Rege ved Universitetet i Stavanger har sett på de menneskelige kostnadene ved omstillinger og nedbemanninger: Alt fra økt risiko for skilsmisse og kriminalitet til høyere sykefravær og økt risiko for selvmord.
Ett eksempel viser at for en tilfeldig valgt person på 40 år, som i 1995 jobbet i en virksomhet som i løpet av nærmeste tiår nedbemannet mer enn 60 prosent av sine arbeidstakere, ville sannsynligheten for å bli uføretrygdet øke med 24 prosent.
Kollegene Knut Røed og Elisabeth Fevang tilføyer at både sykefraværet og overgangen til å bli langvarige trygdebrukere stiger markant.
