Helsesektoren kan være tøff å komme tilbake til etter en lang sykdomsperiode. Kronisk syke og andre som er sykemeldt over lang tid, blir sett på som lite attraktiv arbeidskraft. Deres egen motivasjon kan være lav, arbeidet er for krevende og lite tilpasset deres situasjon, og støtteapparatet som skal hjelpe dem, samarbeider ofte ikke godt nok. Få av dem som får såkalte rehabiliteringspenger fra folketrygde, kommer seg tilbake i arbeidslivet igjen.
Arbeidslinjen
Dette er funn som forskere ved Høgskolen i Nord-Trøndelag og Trøndelag Forskning og Utvikling AS har gjort i en undersøkelse av velferdssystemet rundt mottakere av rehabiliteringspenger. Rehabiliteringspenger er støtte som langtidssykmeldte får etter at sykepengeperioden på ett år er forbi. Støtten er ment som inntektssikring inntil en kommer seg i jobb igjen, eventuelt blir erklært arbeidsufør og får uføretrygd. Det er et mål i velferdspolitikken at flest mulig skal delta i arbeidslivet.
Lite attraktive
Forskerne fant at kronisk syke mennesker under 30 år og over 45 år risikerer å bli betraktet som lite attraktiv arbeidskraft. Den yngste gruppen har ofte lite utdanning og arbeidserfaring, som i kombinasjon med lange sykefravær gjør dem til usikker, ustabil arbeidskraft i en del arbeidsgiveres øyne. De over 45 år blir sett på som lite produktive. Alderen i seg selv gjorde ikke disse gruppene lite attraktive, det skjedde kun i kombinasjon med langtids sykefravær.
Syk i feil jobb
Noen langtidssyke arbeidstakere opplever seg selv fanget i et yrke eller på en arbeidsplass de ikke trives med, og føler at de ikke har mulighet til å gjøre noe med det. Dersom vedvarende helseproblemer også representerte en unnskyldning for å trekke seg unna en slik situasjon, er det ekstra vanskelig å motivere arbeidstakeren til å gå tilbake til yrkeslivet. Eksempelvis oppga informanter at syke helsearbeidere, og spesielt sykepleiere på lokale helseinstitusjoner, ofte møtte en lite fleksibel arbeidssituasjon uten rom for tilpasninger i det de kom tilbake på jobb. Kravene var akkurat like store som før en ble syk, noe som kunne bli for tøft, og føre til nye helseproblemer. Det finnes også arbeidsgivere og kolleger som har liten toleranse for langtidssyke, slik at arbeidsklimaet blir slik at den syke ikke greier å vende tilbake. I forskningsprosjektet intervjuet forskerne ansatte i ulike deler av hjelpeapparatet rundt langtidssyke. Både leger, ansatte i trygdeverket og kommunalt ansatte ble intervjuet i fokusgrupper.- De offentlige etatene så ut til å strømlinjeforme prosedyrene rundt den langtidssyke for å kunne håndtere det store antallet saker, sier Christian Wendelborg, Trøndelag Forskning og Utvikling. De ulike etatene håndterte også selve rehabiliteringsprosessen ulikt, og noen ganger uten å ha oversikt over hvilke andre tilbud og ordninger som fantes og hvilke målsettinger disse hadde. - Det at vi behandler alle likt, og ikke har klare målsettinger i tiltakene, gjør flere stønadsmottakere yrkespassive, sier Wendelborg.
Prosess i tre trinn
Forskerne beskriver rehabiliteringen av en arbeidstaker tilbake til arbeidslivet som en prosess i tre trinn. Først utredes sykdommer, skader og liknende medisinsk, og det stilles eventuelt en diagnose. Så ser en på arbeidsressursene som personen har, og om endringer på arbeidsplassen kan gjøre det mulig å komme tilbake igjen. Til slutt er det menneskelige ressurser som er i fokus, og det handler blant annet om motivasjon og den sosiale situasjonen rundt den syke arbeidstakeren. Det er en forutsetning at de som tar beslutninger på de ulike trinnene i denne prosessen, skal ha nær kontakt med hverandre.
Utfordringene
De tre forskerne peker på at overgangene mellom de tre fasene i rehabiliteringsprosessen må bli mykere og mer glidende.- Den største utfordringen i fremtiden vil være hvordan de som administrerer rehabiliteringsprosessen, greier å skreddersy både målsetninger og aktiviteter til hvert individs problemer og ressurser, konkluderer forskerne.(forskning.no)
