Undervurdert grunnpilar i den norske arbeidslivsmodellen

Dette er en kronikk. Teksten uttrykker forfatterens synspunkter.

***

Verneombudet er en av grunnpilarene i den norske arbeidslivsmodellen, og en ordning vi har all grunn til å være stolte av.

Jeg har også et litt spesielt forhold til verneombudsordningen. Det var nemlig et 40-timerskurs for verneombud for over 20 år siden som ga meg ideen til det som etter hvert skulle bli min vei inn i HMS-bransjen.

Ulykker og helseskade

Historien om verneombudet i Norge går tilbake til arbeidervernloven av 1956. Industrialiseringen hadde skapt arbeidsplasser hvor ulykker, helseskadelige eksponeringer og dårlige arbeidsforhold var en del av hverdagen.

Myndighetenes tilsyn alene var ikke tilstrekkelig. Arbeidstakerne måtte selv få en formell rolle i arbeidet med å forebygge skader og sykdom. Med loven av 1956 ble verneombudsordningen for første gang lovfestet, og da arbeidsmiljøloven kom i 1977, fikk verneombudene en langt tydeligere rolle, sterkere rettigheter og bedre forutsetninger for å påvirke arbeidsmiljøet.

Vet hvor skoen trykker

Det var en viktig erkjennelse som lå bak ordningen: De som kjenner arbeidsplassen best, er ofte de som arbeider der hver dag. De ser risikoen, opplever utfordringene og vet hvor skoen trykker.

Ved å gi arbeidstakerne en egen representant i arbeidsmiljøspørsmål fikk vi en ordning som både styrket sikkerheten og samarbeidet mellom arbeidsgiver og ansatte.

Dette er noe av det fineste med den norske arbeidslivsmodellen. Vi har ikke bare lover som skal beskytte arbeidstakerne, vi har også etablert strukturer som gjør at arbeidstakerne selv kan bidra til å utvikle arbeidsplassen.

Rolle i utvikling

Verneombudets rolle har utviklet seg betydelig siden den gang. Fra å være særlig opptatt av fysisk sikkerhet, maskiner, støy, kjemikalier og ulykkesforebygging, omfatter arbeidet i dag også organisatoriske og psykososiale arbeidsmiljøforhold.

Konflikter, høyt arbeidspress, trakassering, omstillinger og manglende medvirkning er eksempler på forhold hvor verneombudet kan spille en viktig rolle. Det er fortsatt arbeidsgiveren som har ansvaret for arbeidsmiljøet, men verneombudet er en viktig pådriver og samarbeidspartner.

Kurset som ga meg en ny kurs

Da jeg var student, ble jeg valgt til verneombud og sendt på det obligatoriske 40-timerskurset. Jeg skal være forsiktig med å beskrive kurset som bortkastet, men det var i hvert fall en opplevelse som satte spor.

Mitt inntrykk var at det viktigste var å få tiden til å gå, slik at vi kunne krysse av for de påkrevde 40 timene. Pedagogikken var ikke spesielt imponerende, og jeg satt igjen med en følelse av at dette måtte være mulig å gjøre både bedre og mer effektivt.

Selskapet jeg jobbet i, drev med IT-opplæring og e-læring, blant annet knyttet til Datakortet. Jeg hadde sett hvordan teknologi kunne gjøre opplæring mer tilgjengelig, fleksibel og pedagogisk.

Hvorfor skulle vi ikke kunne bruke de samme metodene i HMS-opplæringen? Målet måtte jo være at deltakerne faktisk lærte noe, ikke bare at de hadde sittet lenge nok i et klasserom.

Etter NHH ble jeg gründer og startet Utvikling.org. Jeg tok derfor kontakt med Datapower, som hjalp oss med å utvikle det som ble den første norskspråklige e-læringsløsningen innen HMS. Ideen var å kombinere to dager med fysisk undervisning, diskusjoner og erfaringsutveksling med e-læring som deltakerne kunne gjennomføre i eget tempo.

På den måten kunne vi bruke samlingene til det som faktisk hadde størst verdi når mennesker møttes, samtidig som den mer teoretiske delen av opplæringen kunne gjennomføres digitalt.

Må forstå rollen

Det var en ganske ny tanke den gangen og Arbeidstilsynet var mildt sagt skeptisk. I dag er kombinasjonen av fysisk undervisning og e-læring blitt en vanlig måte å gjennomføre 40-timers HMS-opplæring på.

Det er litt morsomt å tenke på at min egen frustrasjon over et langtekkelig kurs ble utgangspunktet for en forretningsidé som bidro til å utvikle måten vi driver HMS-opplæring på den dag i dag.

Men den viktigste lærdommen fra den gangen har egentlig lite med teknologi å gjøre. Det handler om at opplæring må ha et formål. Et verneombud blir ikke nødvendigvis bedre av å sitte 40 timer i et klasserom. Det blir bedre av å forstå rollen sin, kjenne regelverket, kunne identifisere risiko og ha trygghet til å ta opp vanskelige spørsmål med ledelsen.

Trengs mer enn noen gang

I dag leder jeg en landsdekkende bedriftshelsetjeneste, og gjennom arbeidet vårt møter vi verneombud i virksomheter over hele Norge. Jeg blir stadig minnet om hvor stor forskjell et engasjert og kompetent verneombud kan gjøre.

De beste verneombudene er ikke nødvendigvis de som finner flest feil eller skriver flest avvik. Det er de som bidrar til at problemer blir tatt tak i før de vokser seg store, og som klarer å bygge tillit både hos medarbeidere og ledelse. Internt bruker vi dem også stadig som en viktig sparringspartner i små og eventuelle større saker.

Samtidig ser vi at rollen ikke alltid får den oppmerksomheten den fortjener. Noen steder blir verneombudet først involvert når noe har gått galt. Andre steder oppfattes vervet nærmest som en formalitet, noe man må ha fordi loven krever det. Det er synd, for virksomheter som bruker verneombudet aktivt, har tilgang til en ressurs som kan bidra til både bedre arbeidsmiljø og bedre drift.

Fra 2024 ble kravet om verneombud utvidet til virksomheter med fem eller flere ansatte, mot tidligere ti. Det viser at myndighetene fortsatt ønsker å styrke ordningen.

Samtidig har vi fått større oppmerksomhet rundt psykososialt arbeidsmiljø og de utfordringene som følger av et arbeidsliv i stadig endring. Det gjør verneombudets rolle både bredere og mer krevende.

BHT må være en støttespiller

Vi som arbeider i bedriftshelsetjenesten, har også et ansvar for å bidra til at verneombudene lykkes. Vi skal være en faglig støttespiller for både arbeidsgiver og verneombud, og bidra med kunnskap og praktiske løsninger. Et godt samarbeid mellom ledelse, verneombud og bedriftshelsetjeneste er etter min erfaring noe av det mest verdifulle en virksomhet kan ha i det forebyggende arbeidsmiljøarbeidet.

På torsdag synes jeg derfor alle arbeidsgivere bør bruke noen minutter på å takke verneombudet sitt. Ikke bare med en hyggelig hilsen, men gjerne også ved å spørre om vedkommende har den tiden, kompetansen og støtten som trengs for å gjøre jobben ordentlig.

For verneombudet er ikke en motpart til ledelsen. Det er en viktig del av løsningen. Og selv om vi i dag har både kunstig intelligens, digitale HMS-systemer og langt mer avanserte verktøy enn da jeg satt på mitt første 40-timerskurs, er det fortsatt menneskene som gjør den største forskjellen.

Gratulerer med dagen til alle landets verneombud. Dere fortjener både oppmerksomheten og en stor takk!